Villa Solheim historikk

Detalj på trammen fra Anton A. Skøiens villa Solheim.

 Anton A. Skøien og Villa Solheim

  Et eventyr fra virkeligheten                                  

Dette er et kåseri jeg holdt i 2011 og er aktuelt nå da Solheim er fredet.

Helen M. Myrvoll

”Næmmen hokken  kæn dætta vara a” sa Randi da det banket på døra. Hun sto i tussmørke ved peisen en mørk høstkveld og kokte grøt. Faster Anne satt og kardet.

Tankene rusler når en står slik og rører i ei gryte.

Randi tenkte på mannen som døde for et par år siden.  Han hadde slitt og strevd for å fø den store familien. For å skaffe litt mer innkomst hadde han kjørt i byvægen. En kveld for mange år siden lå han syk på lasset da han kom hjem og han hadde ikke vært frisk etterpå. 

Randi tenkte på alle 10 onga hun hadde født med jevne mellomrom. Hun tenkte på Lars som druknet i en brønn bare 6 år gammel, Lise som reiste til Amerika bare 17 år og ikke minst tenkte hun på den eldste – Anton - som dro ut i verden for nesten 18 år siden bare 15 år gammel. ”Skal  lure på åssen det er med han?”, tenkte hun.

Randi kom ut av funderingene da det banket på døra. Der sto en flott kledd kar.

Han kunne vel være rundt 30 år. Ikke så høy  - og med et vemodig drag i øynene  Jeg lurte på om noen kunne si meg veien til Østre Skøien” sa den flotte herren.  ”Sleng på deg sjalet og følg mannen borti gutua du Anne” sa Randi. Den fine karen skjønte at de ikke kjente han igjen og spurte:”Kanskje jeg kunne få vara her i natt mor ?”  Vi kan jo bare tenke oss hva Randi følte da hun skjønte at det var eldste sønnen som sto i døra.

Han som hadde gått hjemmefra 15 år gammel, med et lite knytte på ryggen og 50 øre i lomma. Han hadde fått halvsålet skoene, men hadde ikke penger til å betale for det. Da han gikk sa han til moren sin: ”Jeg går nå mor, men jeg skal hjelpe deg så mye mer siden”. 

Slik fortelles det. Kanskje var det slik – kanskje ikke. 

Men det som er sikkert  er at Anton Skøien fikk fradelt tomt fra farsgarden og satte i gang med en stor byggeaktivitet.

Det første han gjorde var å bygge et hus i sveitserstil til sin mor. Dette ble siden flyttet til Oslo.  Deretter  sto en stallen for tur. Den var i granitt og tømmer med spir og søyler og flotte detaljer hugget i stein. Hver hest hadde sitt store rom. Alt var blankt - hester, kjøretøy og det sølvbeslåtte seletøyet som hang i glasskap. I  2 etg.  var det en romslig  leilighet til kusken. Stallen sto ferdig i 1903. 

Selve hovedhuset er nærmest et lite slott i engelsk stil. Der ble det ikke spart på noe. Alt var i beste materiale – granitt og eik. Møbler og inventar kom fra England. 

Eiendommen kom på salg og i 1946 og Skogskolen var interessert. I den forbindelse  var det en ”besiktigelse av eiendommen Solheim i Lunner”. Den ble utført av arbeidsinspektør for skogbruk, Sønnik Andersen. I hans beskrivelse står det:

Beliggenheten er usedvanlig vakker. Bebyggelsen er meget herskapelig og består av hovedbygning, en stall- og garasjebygning, et stabbur og en mindre tømret enroms hytte. 

Hovedbygningen:

Kjelleren inneholder en stor festsal med peis, vinkjeller, ildfast hvelv, husholdningskjeller, vaskerom, kombinert bad og rullerom, fyrrom, brenselsrør og wc. Adgang til kjellertrapp fra hall og anretning. 

1. etg. inneholder forhall med karnapp for garderobe med vann, vask og wc, hall, herreværelse, salong, spisestue, anretning og kjøkken med spisekrok. 

 2. etage inneholder 8 rom pluss bad. 5 værelser pluss bad ligger husets vestre del med vinduer mot syd og vest. I det største rommet er det peis. 3 værelser ligger i husets østre del, vinduer mot  syd og øst. Adgang til 2. etg. ved trapp fra hallen og trapp fra kjøkkenet. Loftet går over hele bygningen. 

Merknader til bebyggelsen: Det opplyses at Solheim er bygget i 1913 for grosserer Anton Skøien av arkitekt Astrup og skal den gang ha kostet ½  million.

Bygningene er vakre, usedvanlig solide og vel vedlikeholdte. Der er solide eketresdører, speilglassvinduer i blyinnfatning, kobber takrenner og avløpsrenner. Der er sentraloppvarming, men dessuten peiser i hall, herreværelse, festsal og peis  i det største rom i 2. etg. I salongen en stilig ”svenskeovn”  med håndmalte glasserte fliser.

Ventilasjon i alle rom gjennom ventil anbragt i muren bak radiatorene.

Bra tilførsel av vann. 

NB. Vi snakker nå om de første årene rett etter 1900 tallets begynnelse

       og vi snakker om en gutt som gikk ut i verden helt alene – som aldri

       hadde matpakke med seg på skolen og som ble ertet av de andre, men   

       han tok aldri tok igjen – sies det.

Anton Skøien snakket ikke så mye om sine forretninger og det ble spekulert og gjettet på hvordan han hadde klart å skaffe alle pengene,  på ærlig vis kunne det IKKE være. Det ble snakket om krydderimport, brennevinshandel, aksjespekulasjon, veddeløpshester  og til og med hvit slavehandel!  Noe var vel sant og noe bare gjetting – kanskje litt ondsinnet. Jeg tror helst det var målrettet og hardt arbeid, kombinert med forretningsteft og hell. 

Anton Skøien anla en flott have i engelsk stil – og  med rideveier rundt i parken.

Rundt eiendommen begynte han å bygge en solid mur i granitt  - et par meter høy og nesten like bred.

Stedet ville han kalle ”Villa Solheim”. Det ble sagt han skulle ha Villa Solheim som feriested, men sannheten er nok at han hadde tenkt å bosette seg der. 

Han begynte også å bygge en helt spesiell låve – i tre etasjer. Der skulle det være grisehus over fjøset. Meningen var at det også skulle bli et slakteri der, men denne låven ble aldri ferdig. 

I tillegg til dette, fikk han kjøpt hyttetomt av almenningen og bygget der Knippa seter. (Mulig noen unøyaktigheter her). 

I en nekrolog i Hadeland i mai 1920 sto dett: ” han satte seg ned som fast forretningmand og det i nokså stor målestokk mit i selve London”. Dette kan bekreftes ved å  se på folketellinger, stemmelister  og telefonkatalogen for London på denne tiden. 

I 1886 er han nok allerede godt etablert. Da gifter han seg med Inga Holmsen –

Datter ev en baker og gårdeier i Oslo - og i 1890 sår han oppført i tlf. katalogen for London med  tlf.nr. 3926  Skoien  A A  Great Windmill street.  Piccaddilly cirkus – som nok er en forretningsadresse. 

Fem år senere - i 1900  står han oppført med en adresse til:

74011 Skoien A A Maida Vale W  ( som er et område i City of Westminister i det sentrale London. Maida Vale er overveiende et boligområde –til dels velstående med mange edvardianske herskapshus).  

Dette er nok også en forretningsadresse for han bor i   Upper Hamilton Terasse. Der fikk han telefon i 1901 samtidig som han står oppført på et telefonnummer i Pall Mall. 

Forretningene går nok bra – i 1906 står forretningen oppført i telefonkatalogen med uthevet skrift:

Skoien Anton Anderson, Wine, Spirit Merchants – 6 Pall Mall  SW

Altså Londons beste strøk. 

Foruten privat telefon og vinforretningen har han i 1909 en forretning til

hvor det står Skoien AA & Co Timber Agent - fortsatt i Londons beste strøk. 

I 1913 kommer enda et nummer i katalogen: Skøien og co Ltd. General Merchants – Victoria st. 

I  folketellingene for London kan en se at han stadig hadde besøk av slekt og venner fra Norge. 

Hva som er fakta og hva som er virkelighet er ikke så godt å vite.  Det nærmeste en kanskje kommer  - fordi det er nær i tid -  er en nekrolog

i lokalavisen   Hadeland 1. mai 1920.

Gross. A. Skøien

Tirsdag 20.april vandret en av de mange Hadelændinger som har brudt sig en bane i utlandet bort idet gros. A.A. Skøien da avgik ved døden i London.

Han var født paa gaarden Skøien i Lunner 7.december 1857 av forældre Anders Andersen og hustru Rangdi, født Dæhlin.

15 aar gammel forlot han fædrehjemmet med en liten bylt under armen ganske alene for at søke sin lykke ute i verden.

Han stanset først ved Hen dampsag hvor han arbeidet en tid for at erholde reisepenge videre.  Siden gik reisen til Drammen, Christiania og siden til utlandet.

Først Stockholm saa Berlin, Paris og tilslut London.  Hoteltjenesten var vistnok hans meste beskjæftigelse denne tid, indtil han nedsatte sig som fast forretningsmand og det i noksaa stor maalestok mit i selve London.

Paa sin fædrenegaard hvorav han kjøpte en parcel hvor han opførte en meget kostbar villa og en bergmuret stald. Villaen er væsentlig møbleret fra England. Det var vistnok hans hensikt at nedsætte sig her forgodt naar han tok avsked med forretningslivet, men krigen og nu tilslut sygdom hindret ham saa det ikke blev noget av før det blev forsent.

Menneskene spår og Gud rår!