Kulturminner i Lunner

Kulturminner i Lunner kommune

I denne artikkelen kan du lese litt om frenings- og vernebestemmelser og hvordan det sto til med kulturminnene i 2005. En del har forandret seg siden den gang.  

Kulturminner i Lunner

Helen M. Myrvoll       

Noen verne- og fredningsbestemmelser.Kulturminner blir fredet eller vernet, etter flere lover. Det er to hovedtyper av fredede kulturminner, de som er automatisk fredet pga. alder, og de som er fredet etter enkeltvedtak. Lov om naturvern kan også frede eller verne kulturminner. SEFRAK-registeret  kan føre til en fredning eller verning.

Automatisk fredede kulturminner er alle bygninger eller anlegg fra tiden før 1537. Loven gjelder også bygninger fra perioden 1537-1649, dersom ikke annet er bestemt. De automatisk fredede bygningene har en sikringssone på 5 meter fra husets synlige ytterkant. Også denne sonen er fredet. I Lunner kommune har vi 327 automatisk fredede kulturminner, det er nesten det samme som Gran. De har 336, mens Jevnaker har 78. (Miljøstatus Oppland fylke - oppdatert mai 2004).

Vedtaksfredede bygninger er bygninger eller anlegg etter 1649, som har kulturhistorisk  eller arkitektonisk verdi. Disse kan Riksantikvaren frede etter kulturminneloven. Fredningsvedtaket omfatter også fast inventar (skap, ovner og lignende). I tillegg kan bygg i statlig eie fredes etter forskrift. I Lunner er det  ingen fredede byggverk,  Gran har 11 og Jevnaker 7. (Miljøstatus i Oppland fylke. Registrerte kulturminner).  Men vi har da Lunner kirke! 

Lov om naturvern kom i 1970. Den gir hjemmel for fredning for tre hovedkategorier. Naturreservat , naturminne og landskapsvernområde. I Lunner kommune har vi både naturminner og naturreservat som er fredet etter denne loven.

SEFRAK – registrerte bygninger (sekretariat for registrering av faste kulturminner)

I 1970-årene ble det satt i gang en landsomfattende registrering for å finne ut hvor mange bygninger vi har i landet som er oppført mellom 1537 og 1900.  Dette  registeret er igjen inndelt i tre underkategorier. A er de bygningene som har et fredningspotensiale. B er bygninger som har et bevaringspotensiale, og C er bygninger som  registreres etter PBL-generelle bestemmelser  (Plan- og bygningslovens generelle bestemmelser.) I Lunner kommune er det 649 SEFRAK-registrerte bygninger, nesten det samme som i Jevnaker. De har 602, og Gran har 2498. Av bygninger i Lunner kommune bygget før 1900, har vi 38 som har et fredningspotensiale, 211 bygninger har et bevaringspotensiale, og 394 er registrert etter PBL-generelle bestemmelser  Alle disse bygningene ligger jevn fordelt i kommunen.

Andre registre

Askeladdenregisteret er en nasjonal database for fredede kulturminner, registeret ble lansert i januar 2004.

GAB er nasjonalt register og informasjonssystem med data om landets grunneiendommer, eiere, adresser og bygninger. GAB inneholder alle eiendommer med eiere og offentlig tildelte adresser i Norge.  Alle bygninger over 15 m2 med varierende grad av detaljinformasjon skal stå i dette registeret. Noen kommuner har nå begynt å legge dette ut på internett.

De eldste fredede og registrerte kulturminnene i Lunner

Ut fra det som er registrert og kjent, finnes det 53 gravminner, 51 gravfelt, 4 med annen arkeologi, 6 bosetninger og 2 kirkesteder i kommunen vår. Disse kirkestedene er Lunner og Hovland kirkested. 

Mange ukjente kulturminner

Irene Skauen skriver på Oppland fylkes nettsider at det sannsynligvis finnes tusenvis av kulturminner  i fylket vårt, som ikke er oppdaget ennå. Studerer en kart og registre over fredede kulturminner (eldre enn 1537) i Lunner, er det en konsentrasjon av disse i området rundt Lunner Kirke og på høydedraget vestover mot Grindvoll. Her finnes nærmere 40 av de kulturminnene som er registrert. Ved Kalvsjø er det registrert rundt 10, 6 av disse ligger i området rundt Villa Solheim. I nærheten av Lunner sentrum er det gjort omkring 13 funn. Disse ligger forholdsvis spredt.  I Nordre Oppdalen er det registrert 7, og Roa har ingen. Jo lenger syd man kommer i kommunen, avtar funnene. Det sydligste oldtidsfunnet som er gjort, er en dolk funnet ved Gjerdingen. Opplysningene er hentet fra Askeladdenregisteret. 

I forbindelse med den nye riksveitraseen på R4 ble de første registreringer og undersøkelser gjort i 1972. Denne rapporten konkluderer med at det ser ikke ut for at traseeområdet har vært ideelt for steinalderbosetting. I forbindelse med veiarbeidet ble det registrert 7 steinalderboplasser, bare en av plassene er arkeologisk utgravet. Funnene indikerer at det har vært bosetting her fra 4000 f. Kr. – 1500 f.Kr. 

Lunner Historielag hadde en omvisning med magister Trond Løken rundt Løken skole og Western gård  i 1975. Han mente at på bakgrunn av gardsnavnene, kunne det tyde på at disse haugene var fra omkring 2-300 år etter Kristus og fram til år 1000. Han sier at rundt Løken er det 40-50 graver. Det er ikke kommet gjenstander til Oldsaksamlingen fra disse haugene. 

Det største og mest kjente funnet i Lunner.

Det var Edvard Berg, som holdt på med nybrott da det gedigne bronsealderfunnet ble gjort. De første gjenstandene ble funnet i 1924, og resten året etter. Historien sier at en god del havnet i Sverigetjernet, før naboen Markus Juliussen, skjønte at dette var noe helt spesielt. Det sies at han tok alle gjenstandene i lua si og reiste inn til Oldsaksamlingen. Ikke visste nok de som fant disse gjenstandene, at det var noe som var lagt ned der for kanskje 4000 år siden.

Det var dette funnet  som dannet grunnlaget for det flotte musikkspillet  Bronsebukkene som Lunner Revy- og teatergruppe satte opp i mars 2000.

Navnet Vestbyfunnet kan virke ukjent for mange.  I bygda brukes fortsatt ”Sverige” om stedet. Bruket ble utskilt fra Western i 1864, ved Erik Johnsen til Peder Hansen Vienbråten. Ved en overdragelse til Ole Larsen Ulven i 1912 ble navnet forandret fra Sverige til Vestby. Funnstedet er fortsatt godt synlig på øvre side av veien når du kjører veien mellom Grindvoll og  Sløvika. Kommunen har planer om å sette opp en tavle på funnstedet. 

Nærmere vår egen tidsalder

Er det lite kulturminner fra oldtiden sør i kommunen, tar de det igjen i middelalderen.  Fra 1500-tallet og frem mot vår egen tid, har det vært en stor industri basert på bergverk og tremasse i strøket omkring Grua, Myllselva og Harestua. Dessuten gikk den gamle Bergenske Kongevei gjennom disse bygdene frem til 1817.

Den Bergenske Kongevei                                                                      

Denne eldgamle og historiske veien mellom Oslo og Bergen og helt til St. Petersburg, har vært en trafikkåre i hundrevis av år. På 1400-tallet var det så stor trafikk over Filefjell at det ble opprettet et gjestgiveri, Margaretastova.  Veistandarden var nok litt annerledes enn nå. Der det var mulig, ble veien ryddet i lovbefalt bredde, trær og grener ble hugget vekk, og groper fylt med stein. Men - så var veien også bare fremkommelig med hest eller til fots.( Den Bergenske Kongeveg mellom Oslo og Bergen 1996).

Langt inn på 1700-tallet ble flere veger gjort kjørbare i henhold til lovfestede vegstandarder. Den Bergenske Kongeveg  fikk på denne tiden status som hovedveg/postveg, og altså Kongeveg.  Det har vært to generasjoner hovedveg fra Oslo til Bergen.  1. juli I 1818 var den nye vegen over Ringerike og Jevnaker ferdig og overtok som hovedveg fra Christiania til Bergen. (Hadeland-Bygdenes historie I).  

Ny veidirektør – nye tider

Veisystemet ble temmelig uforandret til i 1860-årene. Da kom en ny veidirektør - Bergh, han fikk fart på sakene. Det ble foreslått en omlegging av veien mellom Akershus’ Amtgrense og Grua, og Bergensveiens sydlige del – Hakadalsveien  – ble omlagt til chaussé (riksveg).

Overingeniør Crøger sier i trettiårene: Veivedlikeholdet er nu også så bra at veiene er godt farbare for den som har tid og krefter, så det er nesten synd å erstatte dem med kjedelige chausseer. 

Denne historiske veien har hatt Historielagets oppmerksomhet ved flere anledninger. I 1991/92 ble det bevilget en betydelig sum til utbedring og rekonstruksjon av veien fra Haakenstad mot Grua.  Johan Bratlie var en ivrig sjel i denne sammenheng. Det ble brukt gravemaskiner for å planere et stykke og innhentet tillatelse fra grunneiere til å gå over en åker, slik at veien ble gangbar fra Haakenstad til Grua. Det ble plantet en bjerkeallé og skiltet fra Haakenstad mot Grua. Historielaget har arrangert vandringer på denne strekningen. 

I  2004 ryddet Historielaget hele strekningen som går gjennom Lunner  kommune. Det gjenstår endel arbeid og  skilting. 

Buttelvegen

Den finnes sikkert mange veier, stier og gutuer i Lunner med mye historie. En vi må nevne i denne sammenheng, er Buttelvegen. Den har foreløpig ikke kommet inn under noen verneplan. Veien ble bygget for å frakte flasker fra Hadelands Glassverk til Kristiania. Det var private som påtok seg og frakte flasker. De kunne ha mellom 550-600 buteljer på et lass. Ble mer enn 2 flasker pr. 100 knust, måtte den som hadde tatt på seg kjøringen, erstatte det som ble knust. Veien gikk fra Jevnaker, over Holtåsen til Grua. Derfra fulgte man Den Bergenske Kongeveg til Kristiania.

I flere år har Lunner Historielag arrangert  Buttelmars på deler av veien som ligger i Lunner kommune.

Kulturminner fredet etter naturvernloven

Ved Kgl.res av 16. nov. 1984 ble flere av våre kulturminner fredet, med ganske strenge retningslinjer for bruk og inngrep.

For naturminner gjelder følgende bestemmelser: Alle inngrep i grunnen er forbudt, herunder uttak, eller påfylling av masse, anlegg av veg, oppføring av bygninger eller andre faste eller midlertidige innretninger, fremføring av jordkabler og kloakkledninger, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensingstilførsler og henleggelse av avfall. Det er også forbudt å risse eller male inn tegn, figurer og lignende i fjell eller på steinblokker. Oppgjøring av varme er ikke tillatt. Oversikten er ikke uttømmende.

Østhagan landskapsvernområde

ble vernet etter naturvernloven som landskapsvernområde i 1984.  I vernebestemmelsene står de at formålet med landskapsvernområdet er å bevare et område med gamle jerngruver og kalkbrudd med tilhørende kalkovner. Her ligger landets eldste jerngruve og flere kalksteinsbrudd.  Noen av disse gruvene har eksistert med sikkerhet siden 1500-tallet. Skjerpemyr - Muttatjern – Muttagruve

Disse tre naturminnene ble fredet i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970  ved Kgl. resolusjon av 16. november 1984. Skjerpemyr var sinkgruve, Mutta og Muttatjern var blygruver.

Hadelandsgruben

Konger og eiere har skiftet, men gruvene har bestått, selv om driften i perioder har ligget nede. Sikre papirer fra disse gruvene kommer først i Christian III `s (1534-1559) regjeringstid  Hanhåndhevet reformasjonen med hard hånd, forsonte seg med adelen og kvalte de lavere stenders krav. Han styrket sjømakten og rakk også å sende Hans Glasen på befaring til Grua i 1538. Glasen sikret seg da rettighetene til Hadelandsgruben. Denne gruven kom i gang i 1539 og er som nevnt, Norges eldste jerngruve. Gruven var i lang tid hovedgruve for Hakadals Verk. Kong Fredrik II (1559-1588)  hadde så makten noen år. Han ble hyllet som tronfølger i Norge 1548 Vi hører lite fra han i forbindelse med gruvedriften, men han kriget vel og lenge mot Sverige, så jern og bly fra Grua kom nok godt med.

Benådinger og friheter

Christian den IV (1588-1648) derimot,  kviet seg ikke for å krige litt og til det trengtes bly og jern. Gruvene fikk nye eiere, og disse fikk store benådninger og friheter.  Det blir deretter stille om gruvene en lengre periode, mens Fredrik den III (1648-1670) regjerte. Han var kanskje for opptatt med å innføre enevelde? 

I hans høyhets interesse

Christian den V (1670-1699) var opptatt med å utarbeidet nye lover, styrke forsvaret og det var i hans høyhets interesse og landes velferd at de satte gruvedriften i gang igjen på Grua. Det var meldingen tre karer fikk, da de søkte - og fikk innvilget mutingsbrev i 1697.  De som ikke var så glad for dette, var bøndene. De nye eierne kunne kreve kull, setteved og bygningstømmer – og det behøvdes vannfall.  Skogeierne og bøndene hadde bare lov til å selge trevirke til Hakadals verk for en billig pris. De måtte også kjøre kull, malm og tømmer for billig betaling. Fredrik den IV ( 1699-1730) kriget også. Han solgte kirker for å skaffe kapital.

Privilegium

Christian VI (1730-1746) villeutvikle industri og handel. Dessuten var han svært så interessert i sølv. Han sendte Witlock fra Kongsberg sølvgruver til Grua for å se om det var noe sølv å finne der. Han tok med seg noen prøver tilbake og undersøkte dem. Det ble nok funnet en del, for 17. mars i 1735 utstedte kongen privilegium på drift av gruvene til et selskap, ledet av den danske greve Christian Reventlow. Christian Reventlows grube var Muttagruven. Ved Mutta finnes det fortsatt en gruvegang.

En festkonge kommer til makten

Fredrik den V (1746-1766) likte bedre å feste enn å krige, og pietismen forsvant fra hoffet kan man lese. Det er kanskje noe av grunnen til at det finnes lite dokumenter fra ham som vedrører gruvene. Han har heller ikke fått det beste skussmål i ettertid: Døde som alkoholvrak 43 år gammel.

Blyverket

Christian den VII (1766-1808) var heller ingen lykkelig mann. Han levde et løssluppent liv, men ble tynget av sløvsinn og tidvis sinnssykdom.  Dette hadde heldigvis ikke så stor innvirkning på gruvelivet på Grua. I 1790 fikk gruvene en ny giv. Da går tre herrer sammen om å drive gruvene, og to år senere sitter Bernt Anker alene med privilegiet. Han bygget et imponerende anlegg ved Myllselva, det som i dag kalles Blyverket. Det ble demninger, vannrenne og vannhjul. Han satte opp smeltehytte, beboelseshus og lagerskur. Anlegget ble åpnet 1. juli 1774.  Det blir drift flere steder, og nå het den viktigste gruven Christian Colbjørnsens Grube. Denne lå ved Muttatjern. Nå blir det også drevet gruvedrift ved Skjerpemyr. 

Verket blir solgt i smått

Lønnsomheten avtok, og driften opphørte etter noen få år. Det siste skriftlige man har fra denne tiden er et notat fra 1799, hvor det fortelles at det arbeides udi alle gruber.  I 1805 døde Bernt Anker. Blygruvene blir nedlagt, og verkets eiendeler ble solgt i smått. En av bygningene ble solgt til Oppen gård og tatt i bruk som hovedbygning der. Det var  - foreløpig - siste verset i sagaen om utvinning av sølvholdig bly på Grua.

Unionen med Danmark oppløses.

Fredrik den VI (1808-1839) kom på tronen. Han fikk problemer med nordmennene og måtte gi avkall på landet vårt i 1814. Christian VIII (1839-1848), kjent  i Norge som Christian Fredrik, og var konge her et halvt års tid i 1814. Han ble konge i Danmark fra 1839 til 1848 og tok nå navnet Christian VIII.

Norge kommer i union med Sverige. Hvorvidt dette har innvirkning på gruvelivet på Grua, skal ikke jeg uttale meg om. Men - det er lite opplysninger om gruvedriften resten av 1800-tallet.

Borchgrevinck kommer inn i bildet.

Nærmere 1900-tallet blir det igjen aktivitet i Gruatraktene. I 1905 får vi vår egen konge, Haakon den VII inntar arenaen i landet vårt med han som skulle bli vår neste konge – Olav V,  på armen.  Kalk, sink og tremasse inntar arenaen på Grua. I 1886 fant Ole P. Wien og Torstein Raknerud sinkforekomster ved Nysetra. De drev forsøksdrift, men ga seg med driften i 1891, og overlot anlegget til Christiania Minekompani. Da kommer Borchgrevink inn i bildet. Han blir leder, og senere direktør, for et belgisk selskap. Det var full aktivitet til høsten 1911, det gikk kanskje litt opp og ned noen år, fra 1922-1925 gikk det for fullt. Da gikk arbeiderne til streik, og det ble begynnelsen på slutten. I 1927 ble virksomheten innstilt, og i 1931 ble alle verkets eiendeler solgt på auksjon. (Bergverkmuseets informasjonshefte: Gruveliv på Grua.)

Tresliperiene ved Myllselva
Det lå to tresliperier ved Myllselva på begynnelsen av 1900-tallet.  Lunner Tremassefabrikk, som tidligere het Mylselven Træsliberi, startet opp i 1888 (Bygdebok II) På folkemunne ble det ikke sagt annet enn  Sliperi.  Det lå like sørøst for krysset der Vestbygdveien fra Harestua møter Myllaveien fra Grua. Eier var Berger fra Jevnaker, Berger’n.  I Myllselva ovenfor Sliperiet lå en demning som sørget for jevn vanntilførsel.

Det andre tresliperiet ved Myllselva, Bolken Træsliberi, lå nedenfor Blyverket på Harestua. Dette sliperiet var i drift fra 1900, men ble nedlagt før første verdenskrig.

Historisk vandring

Lunner historielag planlegger en vandring langs Myllsvassdraget på forsommeren 2005. Det vil i den anledning bli utgitt en trykksak med mer informasjon om industrivirksomheten her.

Andre fredede områder i Lunner.

Av andre fredede områder har vi

Rinilhaugen naturreservat, som ble fredet ved Kgl. res. 9. juli 1993.

Spålen Katnosa naturreservat er foreslått fredet.

Skotjernfjell (Har sendt forespørsel til fylket, venter på svar).

Vanntårnet ved Stryken

I 1997 fikk vanntårnet ved Stryken folkets kulturpris i Lunner ved en folkeavstemning.  Vanntårnet er fra 1900 og tegnet av arkitekt P. Due. Det kan man se, da det også er han som har tegnet de vakreste og mest dekorerte av stasjonene som Grindvoll og Lunner? Vanntårnet er det eneste i sitt slag som står igjen langs Gjøvikbanen.

Villa Solheim

Det siste som er vurdert av fagfolk og har fått status høy regional verneverdi er Villa Solheim. Det vakre stedet som Anton A. Skøien bygget opp rundt 1900. Etter at hans enke solgte eiendommen midt på trettitallet, kom et par andre eiere inn før staten først leide, og så kjøpte hele eiendommen og etter hvert en del tilleggsjord. Det var etter krigen et stort behov for barn som gikk uten høvelig skolegang. Denne skoleformen ”gikk av moten” på slutten av 1980-tallet, og i 1992 ble skolen lagt ned. De tre Hadelandskommunene fikk da overdratt den flotte eiendommen vederlagsfritt av staten.

Ny skole 2006

En stiftelse ble opprettet for å skape aktivitet på området. Forrige år - 2004 besluttet politikerne i Lunner kommune å kjøpe eller leie eiendommen for bruke stedet til barneskole. Nye organiseringsformer og retningslinjer fra staten, samt behov for nybygg, førte til at Lunner kommune ville overta stedet og samle fem barneskoler der. Søndre Oppdalen, Nordre Oppdalen, Lundby, Løken og Fagertun skal samles og bli Lunner Barneskole. Beslutningen skapte en del problemer både i forhold til staten og andre interessenter.  Den første måneden i 2003 kom det endelig en avgjørelse fra moderniseringsdepartement. Lunner kommune kan få leie eiendommen i 40 år  -  og nå er veien klar for den nye barneskolen.

Ny storstue

Historielaget har i denne sammenheng et overordnet ønske om at de opprinnelige husene: hovedbygget, stallen og det lille stabburet blir vernet og brukt til ulike private og kulturelle formål. Dette blant annet fordi vi ikke har noe lignende i kommunen vår, og fordi vi ikke har en ”storstue” i bygda hvor folk kan møtes i ulike sammenheng.

Andre kulturminner i Lunner kommune.

Grua kalkverk.

Britt-Alise Hjelmeland fra Oppland fylkeskommune var 10. okt. 2001 på befaring i Lunner.  Hun besøkte en del kalkovner med tanke på regulering og bevaring bevaring. Disse var:

Kalkverket ligger i Østhagan landskapsvernområde. Det finnes rester av tre relativt store og et mindre kalkbrudd med to tilhørende kalkovner og rester etter en kalksteinsmølle. Den første kalkovnen ble satt opp i 1908. Kalkverket var i drift til i 1937. Hjelmelands konklusjon er:

Hadeland Kalkverk utpeker seg som særlig interessant, siden kalkbruddene, en ovn med rester av tilbygg i tre og avfallshaugene fortsatt finnes. Vurdering så langt: Vi vurderer sjaktovnene i Lunner til å ha regional verneverdi, både som enkeltobjekter og sett i sammenheng med de to ovnene på Grua som er ivaretatt.

Engen Kalkverk.  Drevet fra 1947 til 1963 (antagelig bygget på 1930-tallet).

Hadeland Kalkverk. 1935 -1967

Svenbalrudovnen.  1936 – 1954

Hyttefossen 

Ved hyttefossen ovenfor Sand, var det i gamle dager en smeltehytte. Det fortelles at her har det vært et ovnsstøperi. Peder Kraggerud har hatt en av ovnene som ble støpt der. Den leverte han til Hadeland Folkemuseum. Der står den nyoppusset og fin. På begynnelsen av 30-tallet ble en mølle  gjenreist her  i moderne skikkelse , som det står i Hadeland Bygdebok II

Bråteneiendommen  - Grua

Bråteneiendommen har også av fylkeskonservatoren i Oppland fått statusen: Høy regional verneverdi.  Husene på Bråteneiendommen ble bygget opp i 1904 av gamle bergverksdirektør H. K. Borchgrevink. Arbeidet med å pusse opp eiendommen har pågått siden 1995 og pågår fortsatt avhengig av midler og dugnad. Bergverksmuseet flyttet fra Grua stasjon og inn på Bråteneiendommen i 2004. Det er planer om å restaurere låven for å nytte denne i museumsøyemed.

Gravrøysene ved Snellingen

Snellinghøgda er Oslo Turistforenings kjentmannspost 2004-2006

De skriver: Hva enten den blivende kjentmann svetter seg opp den steile dalside fra Bjørgeseter mot Bruvoll eller benytter den romantiske skogsvei fra Søndre Oppdalen, ville det være en alvorlig villfarelse å gå Snellingen forbi. Denne lyse, vide vang er kan hende den største og vakreste seter i hele Oslomarken, og i allelfall en av dem, som er best bevart. Dens tallrike stokkhus og seterhytter holdes ennå i god stand, og i lyse sommernetter gjenlyder disse hemmelighetsfulle strøk av de frittgående kreaturer.

Skjervetråkket – Gran almenning

Så tidlig som på 1600-tallet kan det ha vært sagbruksdrift på Skjerva.  Thore Eriksen Schierven solgte sin sag med rettigheter til generalmajor Caspar Herman von Krogh.  

 Han søkte i 1783 Kongen  (Christian VII) om bevilgning for å sette opp et sagbruk på Skjervetråkket. Deretter følger flere eierskifter inntil Gran Allmenning i 1907 kjøpte Skjerva fra fellesallmenningen. I 1911 ble det bygget en  kjørestue. Den fungerte som husrom for oppsynsmannen og familien ved saga, samt for de bruksberettigede når de var i skogen. Etter hvert ble saga modernisert og flere fikk arbeid i skogen. Det ble bygget enkle hytter for overnatting.

Rudsetra.

Tilholdssted for en gruppe fra hjemmestyrkene under siste verdenskrig. Herfra foregikk en meget aktiv radiotrafikk.

Rundelen

Her står to minnesmerker. Det ene minnes Gregers Granavollen som med 60 bønder sloss mot  Axsel Løwen av Sverige med 600 ryttere under den store nordiske krig i 1716. Den andre minnes falne fra kampene rundt Bjørgeseter under siste verdenskrig.

Solobsevatoriet   - Harestua

Solobservatoriet ble satt i prøvedrift sommeren 1953 og åpnet våren 1954.  Fra våren 1954 til og frem til 1986  var solobsevatoriet i kontinuerlig drift. Det fungerer nå som opplysningssenter i astronomi rettet mot skoler og andre interessegrupper.  Det er nå nedlagt som vitenskapelig observasjonssted. De tar i mot imot grupper  til overnatting. Her kan man lære litt ære om astrologi og stjernehimmelen.

I  2005 takker Ole Peder Sveen for seg, etter å ha vært ansatt der siden 1966. Den velkjente  astrofysikeren Knut Jørgen Røed Larsen ( halv stilling.)  overtar nå etter Sveen.  Han vil etter hvert få med seg en til, foreløpig ikke er  ansatt enda.

Wergelandsguttens grav på Lunner kirkegård

Årbok 1969: Brandbu Mållag reiste i 60-årene et trekors på Wergelandsguttens grav. Korset ble laget av Sverre Lysgaard.

Det finnes sikkert mange historiske minnesmerker i Lunner som burde nevnes, og som ikke har kommet med i denne oversikten.